Mellom bakkar og berg - Ane Brun

Mellom bakkar og berg ut med havet

Heve nordmannen fenge sin heim

Der han sjølv heve tuftene grave

Og set sjølv sine hus oppå deim

Han såg ut på dei steinute strender

Det var ingen som der hadde bygt;

«Lat oss rydja og byggja oss grender

Og så eiga me rudningen trygt»

Han såg ut på det bårute havet

Der var ruskut å leggja utpå

Men der leikade fisk nedi kavet

Og den leiken den ville han sjå

Fram på vetteren stundom han tenkte:

«Gjev eg var i eit varmare land!»

Men når vårsol i bakkane blenkte

Fekk han hug til si heimlege strand

Og når liene grønkar som hagar

Når det laver av blomar på strå

Og når netter er ljose som dagar

Kan han ingen stad venare sjå

Tra colline e montagne fino al mare

Alza il norvegese, porta la sua casa

Dove lui stesso solleva i cespi scavano

E metterci sopra le sue case

Guardò le spiagge rocciose

Nessuno aveva costruito lì;

"Svuotiamo e costruiamo villaggi

E poi possedere il timone in sicurezza »

Guardò il mare disteso

C'erano detriti su cui posare

Ma c'erano dei pesci che sminuivano la capanna

E quella commedia che voleva vedere

Di fronte al veterinario a volte pensava:

"Vorrei essere in un paese più caldo!"

Ma quando splendeva il sole di primavera sulle piste

Ha avuto l'impulso di dire spiaggia nostrana

E quando i pendii diventano verdi come giardini

Quando fa fiorire sulla paglia

E quando le notti sono luminose come i giorni

Non può vedere nessuna città venere