Enhver til Sitt - Burzum

Jeg følger etter hesten, inn i skogen

Blødende;

våt nedentil av eget blod

Føttene føles stadig tyngre;

En bankende smerte i låret

Buksene har blitt som gips

Rundt beina der blodet har størknet

Jeg faller, men reiser meg igjen

Sjanglende, haltende, stumpende, fallende

Min jakt når sin slutt, i den våte mosen

Ved månetjernets ensomme bredd

Månetjernets ensomme bredd

Månetjernets ensomme bredd

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?

Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?

Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?

Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen…)?

En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen

Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende

Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller

Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg

Månen blinker til meg

Månen blinker til meg

Lyset blir sterkere

Månegudinnen kommer til meg

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?

Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?

Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?

Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Seguo il cavallo, nel bosco

Sanguinamento;

fondo bagnato del proprio sangue

I piedi si sentono sempre più pesanti;

Un dolore lancinante alla coscia

I pantaloni sono diventati come gesso

Intorno alle gambe dove il sangue si è coagulato

Cado, ma mi rialzo

Barcollando, zoppicando, schietto, cadendo

La mia caccia volge al termine, nel muschio umido

Sulla sponda solitaria del lago lunare

L'ampiezza solitaria della stella lunare

L'ampiezza solitaria della stella lunare

Perché devo tentare il destino ancora e ancora?

Perché devo dimenticare il dolore quando la ferita guarisce?

Perché devo abituarmi a un corpo spezzato?

Perché devo dimenticare dove sono caduto l'ultima volta?

Perché devo dimenticare?

Perché devo dimenticare?

Perché devo sentire il vecchio dolore ancora (e ancora e ancora...)?

Una volta, questa volta, non è possibile rialzarsi

Rimango lì, nella palude bagnata, solo e morente

Non è possibile rialzarsi, e nemmeno io voglio

La luna si riflette sulla superficie dell'acqua e mi lampeggia

La luna mi lampeggia

La luna mi lampeggia

La luce diventa più forte

La dea della luna viene da me

Non sto più congelando

Sono riscaldato dal chiaro di luna

Perché devo tentare il destino ancora e ancora?

Perché devo dimenticare il dolore quando la ferita guarisce?

Perché devo abituarmi a un corpo spezzato?

Perché devo dimenticare dove sono caduto l'ultima volta?

Perché devo dimenticare?

Perché devo dimenticare?

Perché devo sentire di nuovo il vecchio dolore?

Non sto più congelando

Sono riscaldato dal chiaro di luna

Non sto più congelando

Sono riscaldato dal chiaro di luna