Kampen mot klokka - Karpe

Jeg forsov meg.

Tar en kjapp dusj og kler på meg

Plukker en vond morgen ut av kjøleskapet;

det blir frokost eller lunsj

Jeg småløper ned trappene.

Hun står ved inngangen, som alltid

Hun ser på meg.

Jeg ser på henne.

Hun ser skuffa ut

— Klokka er 2, sier hun.

— Hold kjeft, sier jeg

Jeg går mot bussen.

Dama følger etter meg

Jeg går inn bak og bytter CD før jeg setter meg

Headsettet på, Nick Drake med Time has told me

Hun setter seg på sete ved siden av og smiler hånlig

Jeg stopper låta, snur meg kjapt mot hun

Ansiktet er slitent, øyelokka sort hud.

— Hvem er du?

Hva vil du?

Skal du si no eller?

Hun holder kjeft, vindusruta ut er kinoen hennes

Jeg ser på klokka mi

Hun ser på meg og jeg blir stressa, men føler meg samtidig plutselig feig

— Hei Carpe Diem, sier hun.

— Jeg veit hva du vil

Så utnytt meg og bruk meg;

det er for deg jeg er til

Jeg ser hun an, trykker stopp, og tenker for en gal dame

Går så av bussen og løper mot en avtale

Hun følger etter meg, jeg ser på klokka mi og løper som faen, er både redd og

har for dårlig tid

Hun stopper opp, jeg stopper opp og tida står stille I 10 sek, tar tak I hun

Men dama var’ke så villig

Og plutselig er det jeg som løper etter dama

Dama løper fra meg, jeg blir fra meg, svett og kvalm.

Og hva nå?

Glipper fotfeste, men jeg er vant til å slå meg.

Hun stopper opp

Jeg ser på hun, og det er da det slår meg.

Hun ser på meg

Jeg ser på klokka.

— Er det sant det jeg tenker?

Er du moden?

Kan du fly?

Er du blant annet penger?

Er du… Vent, ikke gå!

Jeg har hørt om deg

Men hvorfor er du alltid dårlig når du møter meg?

— Det er din feil, sier hun

Gidd å grip livet, og du kan få meg god og jeg kan bli på din side

Hun lener seg fram, og speiler seg I klokka mi

Løfter meg og støtter meg og tar meg med til blokka si

Og jeg skjønner godt hvorfor hun må være inne

Ute kan hun ikke lege alle såra mine

Ho dormito troppo.

Fai una doccia veloce e vestiti

Prendere una brutta mattinata dal frigorifero;

sarà colazione o pranzo

Corro giù per le scale.

Sta all'ingresso, come sempre

Lei mi guarda.

La guardo.

Sembra delusa

— Sono le 2, dice.

— Stai zitto, dico

Mi incammino verso l'autobus.

La signora mi segue

Vado dietro e cambio il CD prima di sedermi

Cuffie accese, mi ha detto Nick Drake con Time

Si siede accanto a lei e sorride beffardamente

Fermo la canzone, mi giro velocemente verso di lei

Il viso è stanco, la pelle nera delle palpebre.

- Chi sei?

Cosa vuoi?

Hai intenzione di dire no o?

Sta zitta, il vetro della finestra fuori è il suo cinema

Guardo il mio orologio

Lei mi guarda e io sono stressato, ma allo stesso tempo all'improvviso mi sento codardo

— Ciao Carpe Diem, dice.

- So cosa vuoi

Quindi sfruttami e usami;

è per te che io sono per

La guardo, premo stop e penso a una pazza

Quindi scende dall'autobus e corre verso un appuntamento

Lei mi segue, guardo l'orologio e corro come un matto, spaventato e insieme

avere troppo poco tempo

Lei si ferma, io mi fermo e il tempo si ferma per 10 secondi, lei mi afferra

Ma la signora non era così disposta

E all'improvviso, sono io a correre dietro alla ragazza

La signora scappa da me, io svengo, sudato e nauseato.

E adesso?

Perdo l'equilibrio, ma sono abituato a colpire.

Lei si ferma

La guardo ed è allora che mi colpisce.

Lei mi guarda

Guardo l'orologio.

— È vero quello che penso?

Sei maturo?

Puoi volare?

Sei tra l'altro soldi?

Sei tu... Aspetta, non andare!

Ho sentito parlare di te

Ma perché sei sempre cattivo quando mi incontri?

— È colpa tua, dice

Afferra la vita e puoi farmi bene e io posso stare dalla tua parte

Si sporge in avanti e riflette nel mio orologio

Mi solleva e mi sostiene e mi porta al suo blocco

E Capisco perfettamente perché ha bisogno di essere dentro

Fuori, non può curare tutte le mie ferite