Einmaanad - Svartahrid

…Baner seg

stier… fosser…bekker…

Blant ulmende knokler og spirende liv,

Som yudige Froyas besettende blikk.

…Uhemmet lekende… lokkende…

Glitrende tarer… av gildeste solver.

Hilser det Tvinnil med glede… pa gjensyn…

Denne veldige vuggen… dets hjem…

…Store Bla… Atals myr…

Mane gloder.

Egger Yme… til hamskifte.

Som Froyas oyne-dansende, lekende.

Skal fjellheimens snekledte

vende tilbake… hjem…

Lange bekker, ned fosser… mot kilden.

Veldige Atals myr…

Atter gjester Froy oss.

Faderlig rundhandet.

Sjenker oss atter…

…Einmaanads grode…

Ymes frosne konkler vakner

fra rensende sovn.

Under Vinterhvelvs vinge.

(Yme's blood returns home)

…creating paths… waterfalls…brooks

Amongst smouldering knuckles and sprouting life

Like sweet Froya’s bewitching look.

Unrestrained, playing… seducing…

Shimmering tears… of precious silver.

It greets Tvinnil with pleasure…

we’ll meet again…

This vast cradle… its home

…Big Blue… Atal's marsh

The moon is glowing.

Urging Yme… to shed his coat.

Like Froya’s eyes — dancing, playful.

The mountain’s snow-clothed one

Will return… home…

Along brooks, down waterfalls…

towards the source.

Mighty Atal’s marsh…

Again Froya is visiting.

Fatherly generous.

Again he bestows us with…

…One month of harvest…

Yme’s frozen knuckles awake

From purifying sleep.

Beneath the Winter Skies