Når Knoppar Brest - Glittertind

Bendik blundar og smattar så godt,

og ligg der med mjuke kinn.

Eg er ute og luftar min skrott,

og ser ned på guten min.

Då trillar ei tåre som fell imot

grøn fridomtrong.

Dei finaste fargar den speglar

i skjøn sigersong.

Det var som du sa no' til meg,

eg anda inn orda:

«Du treng å få luft i ditt sår,

og no er det endeleg blitt vår.»

Det var som du heldt kringom meg,

frå hjarte ditt strøymde:

«Du treng å få luft i ditt sår,

og no er det endeleg blitt vår.»

Bendik kikkar og lyftar sin kropp,

og undrar: Kva er det som skjer?

På himmelen dansar det kvite på blått.

Han smiler no til meg og ler.

Då sløkkjer mitt auge sin tørst i

ein brønn, nok ein gong.

Som fjellbjørkeriset, eg spring ut

i grøn jubelsong.

Bendik chiude gli occhi e schiaffeggia così bene,

e sdraiati lì con le guance morbide.

Sono fuori a mandare in onda la mia carcassa,

e guardando il mio ragazzo.

Poi cade una lacrima che cade contro

fridomtrong verde.

I migliori colori che riflette

nella bella canzone della vittoria.

Era come se mi avessi detto qualcosa,

Respiro le parole:

"Hai bisogno di prendere aria nella tua ferita,

e ora è finalmente nostro".

Era come se mi versassi intorno,

dal tuo cuore scorreva:

"Hai bisogno di prendere aria nella tua ferita,

e ora è finalmente nostro".

Bendik guarda e solleva il suo corpo,

e si chiede: cosa sta succedendo?

Nel cielo, il bianco balla in blu.

Adesso mi sorride e ride.

Allora il mio occhio si disseta

uno bene, un altro gong.

Come il ghiaccio della betulla di montagna, mi esaurisco

in verde canto di giubilo.